Jeg har prøvd å systematisere noen vanlige embouchurer. Som leseren vil se har disse embouchurene navn etter berømte lærere. Det finnes selvfølgelig også et uttall andre som variasjoner av de som er beskrevet her.
Vedrørende tegningene : Sirkelen indikerer den største motstanden. Pilene sier noe om lufttrykk og feedback.
Embouchuren formes ved å rulle leppene utover som når man plystrer, og ved at man dytter så mye leppe som mulig inn i munnstykket. Utrullingen skaper den nødvendige motstanden for høydespill.
Klangen blir rikere og mørkere p.g.a. en rundere åpning og fordi en mykere del av leppene vibrerer.
Ulempen med denne embouchuren, er problemer med å spille svakt, og en tendens til luft på tonen i lav- og mellom-registre.
Leppene vil stikke et stykke inn i munnstykket, slik at det føles grunnere. Hvis man spiller på en grunn kopp, risikerer man at leppene treffer bunnen på munnstykket.
Leppene skaper den største motstanden. Feedback fra munnstykket og instrumentet hjelper til å holde leppene samlet. Ved bruk av små munnstykker må man holde relativt stor åpning.
Svært mange trompetister spiller med denne embouchuren. Leppene er hverken rullet innover aller utover. En kombinasjon av smil- og plystrebevegelse skaper en flat og stram hake.
Leppene har liten motstand fordi de ikke er rullet inn eller ut. Derfor har leppene tendens til å bli blåst utover i de høyrere registrene, og mye armpress behøves for å forsegle embouchuren. En løsning på dette problemet er å heve tunga, slik at presset på leppene reduseres. Ved spill i ekstreme registre, heves den hele veien slik at den presser mot jekslene og deler av ganen. Embouchuren kan gi en fin klang med god kjerne og balanserte overtoner, når man finner en bra balanse mellom smil- og plystrebevegelse. Åpningen har da en oval form.
Leppene stikker såvidt inn i munnstykket, enkelte vil derfor ha problemer med å spille grunne munnstykker.
Farkasembouchuren uten å heve tunga. Munnstykket er kilde til den største motstand. Leppene blir utsatt for et høyt lufttrykk som må kompenseres med armpress og ved å knipe leppene sammen.
Farkasembouhcuren med tungeheving. Kanalen som skapes gir den største motstanden. Større åpning benyttes for å kompensere for tapt volum. Mindre armpress kan benyttes.
Farkasembouchuren benyttes av de fleste klassiske trompetister. Den kanskje største ulempen ved embouchuren, er at mye og jevnlig øving må til for at man skal kunne spille i de høyere registre.
Farkasembouchuren fungerer bra for lavere registre og et dypt munnstykke. Men en flat hake kan trekke sentrum av underleppa nedover. Denne bevegelsen er i motsatt retning av det man normalt ønsker, og er følgelig lite effektiv.
Rundt omkring hører man skrekkhistorier om trompetere som har ødelagt seg ved å tolke boken til Farkas for bokstavelig.
Hovedpoenget med Stevensembouchuren er en lett innrulling av leppene. Dette kan skje gradvis avhengig av registeret man spiller i, eller den kan være konstant for alle registre. Ved å åpne kjeven slik at åpningen mellom tennene er fra en halv til en centimeter, oppnår man en naturlig innrulling. En kombinasjon av plystrebevegelse og knip benyttes.
Innrullingen skaper en naturlig motstand. På denne måten kan leppene tolerere høyere lufttrykk uten å kollapse inn i munnstykket. Hvis man ruller for mye inn, blir "svingdøreffekten" så stor at mer lufttrykk faktisk kutter tonen. Innrullingen fører også til at mindre knip er nødvendig. De mest vanlige problemene ved innøving av denne embouchuren er at man ruller inn for mye, og at man bruker for mye muskler.
En ulempe med embouchuren er at det kan være vanskelig å spille svakt.
P.g.a. innrullingen er tonekvaliteten en god del lysere enn for Farkasembouchuren. For å kompensere for en flatere åpning som innrulllingen skaper, kan munnvikene flyttes litt innover slik at åpningen blir rundere.
Leppene stikker ikke inn i munnstykket, slik at munnstykkene føles dypere og større. Av samme grunn kan også ekstremt grunne munnstykker benyttes. Innrullingen gjør leppene litt smalere, slik at leppene kan komme inn i mindre koppdiametere.
Leppene er hovedmotstanden. Innrullingen fører til en hjelpende kraft som lukker leppene mer jo hardere en blåser. Siden leppene er den dominerende motstanden, fungerer denne embouchuren ofte best med et lettblåst instrument og åpent munnstykke.
Stevens-(Costello)-embouchuren er visstnok den mest vanlige embouchuren blant høydetrompetere.
Ved å rulle inn underleppa slik at overleppa overlapper, blir det lettere å spille høye toner fordi overlappingen skaper motstand i embouchuren.
Tonekvaliteten blir tynnere og mer gjennomtrengene ved en slik embouchure.
Resultatet man får ved å rulle inn overleppa er ganske likt innrulling av underleppa. Hovedforskjellen ligger i at den leppa som vibrerer lettest (overleppa) får begrenset areal å vibrere med. Begrensningen av arealet og at den stivere underleppa vibrerer mer, gjør lysere toner lettere tilgjengelig.
Superchops-metoden er "oppfunnet" av Jerome Callet. Den er ganske lik Stevens-embouchuren, med unntak av at man bevisst lar underleppa gli opp på overtennene.
På denne måten skaper man ekstrem motstand.
Klangen er ganske lys slik at munnvikene må beveges litt innover for å runde åpningen.
Carlton MacBeth : "The Maggio Method"
Jerome Callet : "Trumpet Yoga"
Jerome Callet : "Superchops Embouchure"
Bill Carmichael : "Screamin’ Embouchure Method" (video)
Phillip Farkas : "The Art of Brass Playing"
Claude Gordon : "Brass Playing is No Harder Than Deep Breathing"
Clint McLaughlin : "The No Nonsense Trumpet from A-Z"
Roy Stevens : "Embouchure Self Analysis"
Neste del vil handle om tilpassing av munnstykke og instrument til den enkelte trompetist.
Rune Aleksandersen kan kontaktes via e-post :
trpthoughts@geocities.comTrompettankene finner du på : http://www.geocities.com/BourbonStreet/3319/trumpet.htm